– Mye av den mest verdifulle kompetansen i Norge er i dag helt usynlig

Studieforbundet Livslang Læring er med i et spennende pilotprosjekt om å lage en validert struktur rundt Kompetanseattester. Fremover blir de små kompetansebyksene gjennom arbeidslivet bare viktigere og viktigere. Vi trenger et system for å validere og kvalifisere denne kompetansen.

Gjennom pilotprosjektet «Micro-credentials (kompetanseattester) på norsk / Synliggjøring av etterutdanning» har Kompetanseforbundet jobbet med å utvikle en norsk løsning for digitale kompetanseattester. Kompetanseattester er små, verifiserbare bevis på gjennomført kurs eller opplæring som deltakerne kan bruke i CV, LinkedIn-profil eller direkte overfor arbeidsgiver.

Vi har tatt en prat med Susanne, leder for arbeidsgruppen i pilotprosjektet og styreleder i Studieforbundet Livslang Læring, om læringen fra pilotene og hvorfor dette er så avgjørende for samfunns- og arbeidslivet.

---

Fra kursbevis til dokumentert læringsutbytte

Både arbeidslivet og frivillig sektor etterspør i økende grad kortere kurs, modulbasert opplæring og raske påfyll heller enn langvarige utdanningsløp. Hva er en kompetanseattest, og hvordan gjør den ikke-formell opplæring mer verdifull for deltakeren, arbeidsgiveren og organisasjonen?

– En kompetanseattest er ikke et vitnemål, men et strukturert og kvalitetssikret dokument som beskriver hva en deltaker faktisk har lært og kan gjøre etter et kurs eller en opplæringsaktivitet – både kunnskap, ferdigheter og kompetanse.

Attesten består av en kort narrativ innledning og konkrete læringsutbytter beskrevet innen kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse, plassert på nivå (grunnleggende, middels eller avansert), sammen med informasjon om hvordan læringsutbyttet er vurdert. Modellen er forankret i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket og i det europeiske rammeverket EQF, og er utformet slik at den er kompatibel med Europass og ESCO – det gjør attesten gjenkjennelig langt utover den enkelte bransje eller organisasjon.

For deltakeren betyr dette at kompetanse som tidligere har vært «usynlig» kan samles over tid i en kompetansemappe og brukes aktivt i jobbsøking, karriereutvikling eller ved realkompetansevurdering. For arbeidsgiveren gir attesten et presist og sammenlignbart bilde av hva den enkelte kan, som gjør det lettere å planlegge kompetanseheving og sette sammen riktig kompetanse i virksomheten. Og for kursarrangørene og organisasjonene gir attesten et felles språk for å dokumentere og synliggjøre verdien av opplæringen de tilbyr, noe som også styrker dialogen med myndighetene om hvordan denne innsatsen bør verdsettes.

Susanne, du leder arbeidsgruppen for prosjektet om kompetanseattester i Kompetanseforbundet. Hva er egentlig den største utfordringen i dagens arbeidsliv og frivillighet som disse attestene skal løse?

– Den største utfordringen er at mye av den kompetansen som faktisk bygges opp – i bedrifter, i organisasjoner og i frivilligheten – ikke er synlig. Vi dokumenterer i dag ofte at folk har deltatt på et kurs, men sjelden hva de faktisk har lært og kan gjøre etterpå.

Kurstilbudet er dessuten fragmentert: informasjon om kurs ligger i hver sin silo, det finnes ingen felles forståelse av hva «grunnleggende» eller «avansert» kompetanse betyr fra én bransje til en annen, og verken arbeidsgivere, HR-avdelinger eller frivillige organisasjoner har et godt nok språk eller datagrunnlag til å bruke denne kompetansen strategisk.

Resultatet er at reell kompetanse – som er helt avgjørende for både virksomheter og for frivillig innsats – får lavere verdi enn den fortjener, for den enkelte og for samfunnet.

Kompetanseattestene er vårt forsøk på å svare på nettopp dette: et presist og troverdig språk for å beskrive læringsutbytte, uavhengig av om opplæringen skjedde på en arbeidsplass, i et studieforbund eller i en frivillig organisasjon.

Erfaringer fra pilotene

Denne type dokumentasjon angår ikke bare det tradisjonelle næringslivet, men i høy grad også frivillig sektor der tusenvis av mennesker tilegner seg avgjørende kompetanse hver eneste dag. Hvilke erfaringer har dere gjort dere så langt fra pilotene med å overføre læringsutbytte til praksisnære rammeverk som fungerer på tvers av sektorer?

– Det tydeligste vi har lært så langt, er at grunnmodellen – tre forenklede nivåer og læringsutbytte beskrevet som kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse – fungerer som et felles språk på tvers av svært forskjellige fagområder, men at den alltid må kobles til hver enkelt kontekst for å bli meningsfull. Et kurs innen et praktisk fagområde krever en helt annen beskrivelse av praktiske ferdigheter enn et språkkurs eller et lederutviklingskurs i en frivillig organisasjon.

Vi ser også at tverrgående arbeidslivskompetanse (eller soft skills) er mer vanskelig å beskrive på en presist og praksisnær måte. Risikoen er enten at beskrivelsene blir for vage til å være til nytte, eller så generelle at de ikke fanger det som faktisk skjer i praksis. Løsningen har vært å knytte den kompetansen til observerbare handlinger i en konkret arbeids- eller aktivitetssituasjon, i stedet for å beskrive egenskaper eller holdninger løsrevet fra handling.

Pilotene har allerede testet ut modellene i praksis innenfor vidt forskjellige områder – fra «Helsenorsk» hos Tirna og «Lede effektive byggeplasser» hos Byggmesterforbundet, til norskopplæring hos AOF Østlandet. Hva har vært de viktigste læringspunktene så langt?

– Det er viktig å presisere at pilotfasen ikke er avsluttet. Men, når det er sagt har vi allerede noen funn vi kan dele.

For det første: Man må bruke litt tid for å sette seg inn i hvordan man skriver gode læringsutbyttebeskrivelser – det er ikke noe man «bare kan». For det andre: digitale løsninger for å utstede og lagre attester må velges tidlig i prosessen, da blir det enklere i prosessen videre. For det tredje: deltakerne selv opplever attesten som mer forståelig og motiverende når den er koblet til konkrete, observerbare arbeidssituasjoner, og ikke bare til en generell kursbeskrivelse.

I prosjektet er det også tatt i bruk moderne verktøy, som KI-agenter for å strukturere kursmateriell og utarbeide førsteutkast til studieplaner og læringsutbytter. Hvordan sikrer dere at den faglige kvaliteten og den menneskelige kontrollen ivaretas i denne prosessen?

– Der vi bruker KI, er det som et hjelpemiddel til å lage strukturerte førsteutkast – det kan spare tid, særlig når en kurstilbyder skal omsette en eksisterende kursbeskrivelse og studieplaner til et format med narrativ innledning, læringsutbytte og nivåmerking. Men et førsteutkast er akkurat det: et utkast.

Alt innhold som skal inn i en kompetanseattest, går gjennom en fast kvalitetssikring der vi stiller det samme kontrollspørsmålet som ligger til grunn for hele modellen vår: gir denne beskrivelsen en ekstern leser – for eksempel en arbeidsgiver – tilstrekkelig informasjon til å forstå hva kvalifikasjonen innebærer, hvilket nivå den har, og hvor den kan anvendes? Det er alltid en fagperson, ikke et verktøy, som vurderer om handlingsverbene er observerbare og etterprøvbare, og om det er samsvar mellom narrativ tekst, læringsutbytte og nivå, før noe attesteres.

Betydning for SFLLs medlemsorganisasjoner, frivillige og voksne lærende

Som styreleder i Studieforbundet Livslang Læring (SFLL) ser du dette også fra studieforbundenes perspektiv. Hvilken betydning kan kompetanseattester få for våre medlemsorganisasjoner, frivillige og voksne lærende over hele landet?

– Studieforbundene når svært mange mennesker hvert år – i 2022 leverte studieforbundene under Kunnskapsdepartementet nærmere 10 000 etterutdanningstilbud til rundt 150 000 deltakere – og mye av denne læringen har til nå vært vanskelig å ta med seg videre, fordi den ikke er dokumentert i et format arbeidsgivere eller andre utdanningsaktører kjenner igjen.

For våre medlemsorganisasjoner betyr kompetanseattestene en mulighet til å synliggjøre verdien av kursene de allerede holder, og til å vise – med et felles og gjenkjennelig språk – hvordan opplæringsvirksomheten bidrar til reell kompetanseheving i samfunns- og arbeidsliv. For den enkelte handler det om verdighet og mulighet: en tillitsvalgt, en instruktør eller en ansatt som har tatt et kortere kurs på kveldstid, skal kunne dokumentere det de faktisk har lært, på linje med andre former for kompetanse.

Det styrker også hele studieforbundssektorens dialog med myndighetene, fordi vi kan vise – med et presist språk – hva denne læringen faktisk består av, og dermed hvorfor den er verdt å finansiere og videreutvikle. Særlig muligheten å dokumentere etterlyst arbeidslivskompetanse (eller soft skilles) er noe som kommer til å bli viktigere og viktigere framover.

Prosjektet har utviklet en egen veileder med en ti-stegs modell fra studieplan til ferdig attest. Hva er oppfordringen din til andre kurstilbydere, frivillige organisasjoner og fagmiljøer som vurderer å koble seg på dette arbeidet fremover?

– Vi har utviklet en praktisk modell i ti steg som tar en kurstilbyder fra en eksisterende studieplan til en ferdig kompetanseattest: man avklarer først hva attesten skal dokumentere og hvem den er for, beskriver målgruppe og arbeidskontekst, fastsetter nivå, og definerer læringsutbyttet innen kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Deretter skriver man en kort narrativ innledning, beskriver praktiske ferdigheter og soft skills som observerbare handlinger, velger og dokumenterer vurderingsform, fyller inn nødvendige metadata – og til slutt kvalitetssikrer man hele teksten opp mot et sett kontrollspørsmål før attesten tas i bruk.

Min oppfordring til andre kurstilbydere, frivillige organisasjoner og fagmiljøer er: dere trenger ikke å finne opp alt selv, og dere trenger ikke å vente på en ferdig nasjonal ordning for å begynne. Modellen er laget for å bygge på det dere allerede har – egne kurs, egen fagkunnskap, egne vurderingsformer – og gjøre det synlig i et format andre kan forstå og stole på.

Det viktigste bidraget dere kan gi inn i det videre arbeidet, er å dele egne erfaringer: hvor modellen fungerer godt, og hvor den må justeres for å passe deres fagområde. Det er gjennom flere og bredere piloter, på tvers av bransjer og på tvers av arbeidsliv og frivillighet, at vi får en ordning som faktisk fungerer i praksis – ikke bare på papiret.